_{Et eventyr fra oromo-folket, oversatt fra ethiopianfolktales.com}

Det var en rottekoloni som trodde at den sto over alle andre dyr på jorda. Kolonien hadde en konge som var den verste av alle sammen og trodde han sto over alle andre.

Kongen fikk en sønn, og han sa: «Sønnen min er den øverste skapningen på jorda, så jeg må finne en kone på samme nivå og med samme status.»

Derfor bestemte han seg for å gifte sønnen med Skaperens datter. Han samlet de eldste og sa: «Gå og be Skaperen om Hans datters hånd i ekteskap.»

Og de gikk til Skaperen. «Vi har en ypperlig sønn, han er vakker og intelligent og helt fantastisk», sa de. «Vi ønsker at du gir oss din datter til brud for vår sønn.»

«Jeg forstår av det som dere sier at sønnen deres virkelig er noe helt spesielt», sa Skaperen. «Så spesiell, faktisk, at han burde gifte seg med noen som står enda høyere enn min datter.»

Men de eldste sa: «Men vi mener at du er det høyeste som eksisterer.»

Da sa Skaperen: «Nei, jeg er Gud og bor i himmelen. Det kommer tåke og legger seg rundt meg, og jeg klarer ikke å forhindre det. Derfor burde dere spørre om datteren til Tåken. Hun er meget vakker.»

Da rottekongen hørte det, ba han de eldste om å gå til Tåkens slott for å spørre om hans datter.

«Hør her», sa de til Tåken. «Vi har en ypperlig sønn, han er vakker og intelligent og helt fantastisk. Og vi har hørt at du har en vakker datter, kan hun gifte seg med ham?»

«Min datter er ikke høytstående nok til ham», sa Tåken. «Men fins det noen som står over Tåken?» spurte de eldste. «Selveste Skaperen innrømmet at du kan kvele ham.»

«Vinden står over meg», sa tåken. «Han kommer og river meg i stykker. Og nå husker jeg at han har faktisk en datter, så spør Vinden.»

De eldste går tilbake til rottekongen, og så til Vinden. Men når Vinden får høre om rottekongens sønn, sier han: «Å, han står nok over min datter. Dere må spørre noen som er større enn meg. Spør Fjellet som fiker til meg og tvinger meg til å gi opp å blåse.»

De forteller Fjellet om problemet sitt. «Det er en god ide, men min datter passer ikke for ham», sier Fjellet. «Men ikke vær lei dere. Det fins en som er større enn meg. Ja, det fins faktisk en som kan grave seg rett gjennom meg og bryte meg i små stykker! Og det er Jordrotta.»

Så går de tilbake til rottekongen og sier: «Fjellet sa at Jordrotta var større enn ham. Kan vi spørre Jordrotta?

«For en god ide! svarte kongen fornøyd. «Vi er jo fettere, og vi trives i selskap med hverandre. »

Denne fortellingen handler om at det går an å sette noen på plass på en høflig måte.

_{(Silver from Potosi. Retold from Timothy Brook: Vermeer’s Hat, p. 181 – 184)}

Fulgencio Orozco hadde reist til Potosí, byen med sølvfjellet og gruvene, for å tjene seg rik. Han hadde en gjeld på 800 pesos, dessuten trengte han 2000 pesos til medgift for sin datter. Han prøvde på alle mulige måter å skaffe seg innbringende arbeid, men lykken var ikke med ham i den grad han trengte. Etter et og et halvt år hadde slitet og skuffelsene gjort ham gal, og enda verre, på selvmordets rand. Han endte på et sykehus der han ropte ut sine klager og forbannelser mot de to som var skyld i hans misere. Nemlig Jesus Kristus som ikke hadde fulgt ham opp når han trengte det som mest, og Djevelen, som hadde brutt den kontrakten han hevdet i sin tid å ha inngått med ham.

Tilskuerflokken skjønte at han var besatt og sendte bud på broder Antonio for at han skulle utføre demonutdrivelsen. Fulgencio nektet imidlertid å motta hjelp, og gikk så langt at han grep prestens krusifiks og slo ham i pannen med det så blodet rant. Presten måtte vel klare å se at Djevelen befant seg ved hodegjerdet på senga og ikke inni ham? Da politiet kom for å spre folkemengden som hadde samlet seg, ble situasjonen ennå mer tilspisset og kaotisk.

-Du som er en sivilisert mann og en adelsmann, utbrøt presten fortvilet, -hvordan kan det henge sammen at du raser slik, som om du var en jøde eller en vantro?

-Vil du vite det? skrek Fulgencio desperat. -Men da vil jeg vite hvordan det kan henge sammen at Jesus deler ut rikdommer i stor stil til noksagter og døgenikter og kjeltringer og bedragere, mens jeg som har jobbet hardere enn noen av dem, og til og med er adelsmann, ikke får noe som helst?

Presten var klok nok til å forstå at de vanlige argumentene om Guds uransakelige veier og hans hang til å prøve menneskenes hjerter bare ville gjøre situasjonen verre. Dette var en tid for forhandlinger. Hør her: Hvis de klarte å reise de 2800 pesos som Fulgencio trengte, pluss transportomkostninger, ville han da forsake Djevelen og be Gud om tilgivelse?

Fulgencio tenkte seg om. Han trengte å se sølvet før han kunne bestemme seg. Fem prester gikk for å hente det nødvendige mengden fra Inkvisisjonens velfylte kasse. Det ble en dyr omvendelse, men Kirken hadde nok av sølv, i likhet med de fleste andre institusjoner i Potosí. Velgjørenheten løste floken på magisk vis. Gjelden ble betalt, medgiften sikret, sjelen frelst. Adelsmannen kunne dø gjeldfri og i fred.

Fulgencios frelse skjedde i Potosí i det sølvets år 1612. For den aktøren som rådde over og fordelte menneskenes liv og død, lykke og elendighet, det var sølvet som ble hentet ut av Potosís gruver.

Da Nasruddin var skolegutt, lenge før han ble mullah, var ofte lærerne fullstendig oppgitt over ham, men guttene i klassen så opp til ham fordi han fortalte så mange morsomme historier og fant på så mange artige rampestreker. De hadde en streng lærer, men likevel var det ingen enkel sak for ham å holde styr på  Nasruddins klasse. En dag måtte læreren gå fra elevene en times tid fordi han skulle i et møte hos politimesteren. Derfor gav han elevene et ark med mange vanskelige matematikkoppgaver, og sa at alle elevene måtte ha løst alle oppgavene før han kom tilbake, ellers ville han slå dem med stokken. Elevene visste at han mente alvor, for han brukte den stokken temmelig ofte.

Den samme morgenen hadde læreren fått tilsendt en pose med kaker som han hadde lagt i kateterskuffen. – Nå skal dere være klar over en ting, forklarte læreren i det han skulle gå: -Jeg har flere fiender her i distriktet. Ja, det er faktisk noen som hater meg så sterkt at de kanskje tenker på å prøve å forgifte meg. Derfor må dere aldri spise mat som noen har sendt til meg, og spesielt viktig er det at dere ikke rører de kakene som ligger i kateterskuffen.

Da læreren hadde gått, hentet Nasruddin posen med de nydelige kakene og begynte å spise. De andre guttene så at han ikke ble syk, dermed ville selvfølgelig de også smake. Da læreren kom tilbake, var alle kakene borte, og han ble forferdelig sint.

– Det var vel du som stod bak dette, Nasruddin, sa han. – Forstod du ikke at du ikke fikk lov til å røre kakene, og skjønte du ikke at det var farlig å spise dem?

– Jo, lærer, jeg skjønte alt sammen, svarte Nasruddin. – Men da du gikk, begynte jeg å lese matematikkoppgavene, og jeg skjønte med en gang at jeg ikke kunne klare å løse dem. Og jeg hadde ikke lyst til å bli banket opp med stokken din, derfor kom jeg fram til at det var best å begå selvmord. Og det var derfor jeg begynte å spise av kakene dine.

De fleste guttene i klassen beundret nok Nasruddin fordi han våget å spise mat som kanskje var forgiftet. Noen få av de smarteste guttene, derimot, beundret ham nok fordi han våget å gjøre narr av læreren sin. Hva læreren tenkte, er det vanskelig å svare på. Hvis du som leser dette, er lærer, eller tenker på å bli lærer, håper jeg at du lærte noe av Nasruddin i dag.

Gjenfortalt etter Ron Jackson Suresha: The Uncommon Sense of the Immortal Mullah Nasruddin: Stories, Jests, and Donkey Tales of the Beloved Persian Folk Hero

Det går opp og ned her i verden. På grunn av dens urettferdighet var Mullah Nasruddin blitt arbeidsløs, og han var meget fattig. Likevel var ikke bildet helsvart; på en eller annen måte hadde han fått tak i akkurat så mye penger at han hadde nok til en tallerken med bønner og pilaf på en billig restaurant.

Han var heldig og fikk et bord ved vinduet slik at han kunne kikke på folk som gikk forbi utenfor, hvilket han gjorde med ivrig oppmerksomhet, Han la spesielt merke til en hoven slask som hadde dresset seg opp fra topp til tå i fløyelsturban, vest med sølvbroderi, silkeskjorte, silkebukser og en gyllen sabel.

Mullah Nasruddin pekte på mannen og spurte restauranteieren: Hvem er han der? Å, han? Kjenner du ikke han? Det er kammertjeneren til Fehmi Pasha, svarte restauranteieren.

Mullah Nasruddin la fra seg skjeen dypt beveget. Han sukket dypt, løftet sitt blikk mot himmelen og sa: -Gud, du barmhjertige og nåderike! Se på tjeneren til Fehmi Pasha, og se deretter på Din egen tjener!

Det vil vise seg om Jesse Edwards får rett

Dette er alle tyranners skjebne. De blir ikke forrådt av sine fiender. De blir forrådt av dem som står dem nærmest, fordi de som står dem nærmest ønsker å overta tronen selv.

This is the fate of all tyrants. They are not betrayed by their enemies. They are betrayed by the people closest to them because the people closest to them want the throne for themselves.

Jesse Edwards,  director of Newsweek Voices and Radio, Host of Newsweek Radio, Dec 16, 2025 at 02:18 PM EST